Nordboere flytter på seg. Over Øresund pendler det daglig tusenvis av mennesker i begge retninger. På nittitallet begynte finske helsearbeidere å søke seg til Nord-Norge. Går du på restaurant i Oslo, er det høy sannsynlighet for at du får betjening på svensk – ikke fordi nordmenn har hørt at finlandssvensker liker å få service på sitt morsmål, men fordi Oslo renner over av unge svensker som har flyktet fra arbeidsløsheten i hjemlandet. Enkelte nordboere som bytter land gjør det fordi de ikke ser noen annen mulighet, andre har forelskelse som hovedårsak, mens noen flytter over til naboen av pur eventyrlyst. Alle har de til felles at de må gjennom en eller annen form for språklig tilpasning. Det å tilpasse morsmålet sitt til et nabospråk er en ganske annen prosess enn å lære et fremmedspråk, og resultatet kan bli ganske ulikt fra person til person.

Selv tilhører jeg de eventyrlystne flytterne. Jeg kom til Helsingfors som utvekslingsstudent fra Universitetet i Bergen i 2006, og ble straks fascinert av tospråkligheten som omga meg. Jeg sugde til meg finlandssvenske ord og uttrykk, og enhver person jeg møtte ble grundig intervjuet om sin språklige identitet.

Parallelt med at jeg i min egen hobbyforskning grovt utnyttet finlandssvenskenes tilsynelatende umettelige behov for å diskutere sitt eget språk, kjente jeg behovet for å utvikle et eget språk å bli forstått på. Min bergensdialekt kan oppleves som vanskelig å forstå for mange skandinaver, det visste jeg allerede etter å ha reist mye både i Sverige og Danmark. Neste nivå ble å snakke bokmål, men jeg merket fort at til og med mine medstudenter på Nordica kunne ha store problemer med å forstå meg, uansett hvor skriftspråklig og tydelig jeg pratet. Et steg lenger bort fra morsmålet lå det som ofte kalles å snakke svorsk eller å svorske, det vil si å ha norsk som grunnlag, men å bytte ut særnorske ord med svenske, som å si fråga istedenfor spørre, pojke istedenfor gutt osv.

I nordiske sammenhenger kalles et sånt tilpasningsspråk ofte skandinavisk, men dette er ikke et entydig begrep, og det fins ikke noe enkelt svar på hva som er den ideelle graden av skandinavisk tilpasning. Alle som har jobbet nordisk vet at det kan være ganske anstrengende å hele tiden være bevisst på hvilke ord en velger. Det hersker dessuten en viss fare for at en mister sitt opprinnelige språk når ens fremste mål hele tiden er å være tydelig. Poesien i morsmålet forsvinner og en kan få en følelse av å tilpasse språkfølelsen sin ihjel. Mange nordboere som har bodd lenge i et naboland behersker ikke lenger noe språk ordentlig; blandingsspråket blir det nye morsmålet. Allerede før jeg kom til Finland var jeg bevisst på at jeg ville unngå dette, derfor velger jeg den svorske utveien så sjelden som mulig av frykt for at familien og vennene mine i Norge skal anklage meg for å bli helt blandinavisert.

Hva blir så neste nivå? For meg gjenstår det ennå to. Siste utvei blir å snakke helt finlandssvensk, med alt det innebærer av uaspirerte konsonanter og klangfulle u-lyder. Det føles imidlertid ganske kunstig, og det strider mot mitt kall som nordist. Filologforeldrene mine indoktrinerte meg med forstå-de-andres-språk-men-snakk-ditt-eget-policyen på barndommens bilreiser i Skandinavia. Denne tankegangen gjelder enn så lenge også i Nordisk råd – nordismens høyborg – selv om det der brukes stadig mer tolkning. Allerede som barn reagerte jeg med undring på hvor dårlig folk i Sverige og Danmark forsto norsk, og irriterte meg over de urealistiske samnordiske tv-seriene der alle snakket fort til hverandre, hver på sitt eget språk, tilsynelatende uten noen problemer og uten at språkbarrierene noen gang ble tematisert og hentet inn i handlingen. (Her ligger et enormt ubrukt potensiale for nordiske manusforfattere: Tenk om det for eksempel skulle oppstå fatale forsinkelser i etterforskningen i Broen fordi Saga og Martin misforsto hverandre språklig, uten at det ble oppklart!)

Ofte opplever jeg at finlandssvensker faktisk ønsker at jeg skal snakke norsk til dem, men at norsk ikke er så lett å forstå som de kanskje hadde trodd. Da lander jeg ofte på det som språknerden i meg kaller nivå 4, der jeg snakker helt svensk, men beholder den norske uttalen min. Den bergenske skarrende r’en og talemelodien gjør det tydelig at jeg ikke prøver å imitere finlandssvensk, mens ordforrådet er lett å forstå. Overraskende mange lar seg lure og tror faktisk at jeg fortsatt snakker norsk til dem. Det er fristende å trekke parallellen til svensker som i møte med finlandssvensker utbryter at de ikke visste at det var så lett å forstå finsk. Etter over sju år i Finland har jeg dessverre en gang for alle måttet innse at forståelsen av og interessen for mitt morsmål er dårligere enn i det nordiske idealsamfunnet jeg som tenåring utviklet en naiv drøm om, villedet av Yles, NRKs, DRs og SVTs samproduserte barne- og ungdomsserier.

Parallellen mellom finlandssvenskenes selvbilde og nordmennenes rolle i Norden fungerer på flere måter. Akkurat som svenskspråklige i Finland anklages for å bidra til egen undergang ved å for lett bytte til finsk istedenfor å kreve service på svensk, vil jeg påstå at vi nordmenn i nordiske sammenhenger tar et slags strupetak på oss selv ved å altfor lett begynne å snakke helt svensk eller dansk istedenfor å forlange av andre nordboere at de skal anstrenge seg mer for å forstå norsk.

Jeg har måttet erkjenne at jeg nok alltid vil være nødt til å veksle mellom mine fem nivåer. Det første nivået er å snakke helt bergensk, slik jeg gjør med alle nordmenn. Mine nærmeste finlandssvenske venner har fått lære seg å forstå dialekten min, simpelthen fordi den er mitt hjertespråk. Nivå 2 blir bokmålet, skriftspråket mitt som jeg snakker når jeg underviser og når jeg omgås nordboere som er relativt vant til å høre norsk. Det vil imidlertid alltid føles unaturlig å snakke som jeg skriver. Det tredje nivået, å blande norske og svenske ord, er bare for nødsituasjoner. Det er en praktisk løsning, men i mitt språkbevisste indre lider jeg for hvert ord. Finlandssvensken med norsk uttale som utgjør nivå 4 er etter hvert også blitt et slags hjertespråk for meg, fordi det er en god løsning i større sosiale sammenhenger med mange svenskspråklige. Jeg blir lettere en av gjengen og kan leke med svenske ord (først her i Finland har det blitt klart for meg hvor stor andel av et folks humor ordvitsene utgjør), samtidig som jeg har min norske gatekredibilitet i behold – jeg skiller meg bevisst litt ut i form av uttalen min, men kan når som helst diskret bytte til norsk uten at det føles drastisk. Det femte og siste nivået, å ikke bare bytte ordforråd, men også imitere den finlandssvenske uttalen, er forbeholdt finskspråklige venner som vil praktisere sin svensk med meg, eller korte møter med svenskspråklige jeg antagelig ikke kommer til å se igjen. Eller eventuelt for å underholde mine venner i Norge.

Hvorfor bruker jeg så mye energi på å tenke på dette, på å hoppe mellom nivåer som mange samtalepartnere ikke engang forstår forskjell på? Hvorfor trer jeg ikke bare inn i rekken av nordboere som gir etter og slutter å tenke over at de tilpasser språket sitt? Svaret blir tydelig for meg når jeg følger utviklingen til et tv-talkshow som blir stadig mer populært i Finland, nemlig Skavlan.

Den norske journalisten Fredrik Skavlan var et ubeskrevet blad for de fleste da han på nittitallet fikk sitt eget talkshow i beste sendetid på NRK. Snart ble sendingen, som da het Først og sist, kjent også i Sverige. Programmet fikk navn etter programlederen, og redaksjonen ble flyttet fra Oslo til Stockholm. Etterhvert som konseptet vokste og gjestene ble mer glamorøse og internasjonale, flyttet Skavlan-studioet til London. I mai i år var Fredrik Skavlan gjest på et av Pohjola-Nordens populære seminarer i Helsingfors, og ble der intervjuet av Svenskfinlands egen talkshowstjerne Bettina Sågbom. Både i Sverige og Finland omfavnes Skavlan for sitt såkalt sjarmerende språk, men i Norge avtar showet i popularitet. Det som gjerne tiltaler seerne i nabolandene, irriterer Skavlans egne landsmenn. Fredrik Skavlan har nemlig landet på nivå 3 og utviklet sin egen språkmiks, skavlandinavisken.

Forskning på internordisk språkforståelse viser at nordmennene forstår sine naboer bedre enn naboene forstår norsk. Dermed synes Skavlans fomling unødvendig for mange norske seere – de forstår jo uansett hva de svenske gjestene sier. Det at Skavlan dessuten kan sies å være inkonsekvent i måten han svorsker på, bidrar bare ytterligere til irritasjonen. Norsklæreren Silje Marie Femtegjeld har forsket på Fredrik Skavlans språk, og kommet frem til at han tilpasser seg mer til gjester som har lavere sosioøkonomisk status. Hun har dessuten hevdet å se en tendens til at Skavlan svorsker flittigere med kvinnelige gjester enn med mannlige, og har dermed beskyldt ham for å være sjåvinist (Språknytt, 1/2011).

For meg er det mest komiske ved språket i Skavlan at gjestene sjelden tilpasser seg tilbake. Både norske og svenske gjester snakker som regel dialekt i studio. Da Jörn Donner besøkte talkshowet i januar i år, gjorde han et lite forsøk på å tilpasse seg idet han med et visst glimt i øyet fortalte om sine koner istedenfor sine hustruer. Da den norske prinsessen Märtas mann, forfatteren Ari Behn, gjorde et forsøk på å snakke konsekvent stockholmsk i Skavlan-studio, fikk han i etterkant kritikk blant annet fra forfatterkollega Erlend Loe. I sin tilpasning fremsto Behn mest som patetisk og pretensiøs. Dessuten: Når tv-versjonen uansett er klippet og tekstet, hvorfor skal det da tilpasses i studio? Purist-nordisten i meg tviler ikke: Selv vil jeg heller skjære tungen av meg enn å høres ut som Fredrik Skavlan.

Nylig begynte dansk tv å sende Skavlan. Det skal bli spennende å se hvor flink Fredrik blir til å dorske.